Nyliberal Hindutva: Fascisme i India

NarendraModi

«Fascismen defineres ikke av tallet på dens ofre, men på måten de blir drept.»
– Jean Paul Sartre, om henrettelsen av Julius og Ethel Rosenberg i 1953.

Julius og Ethel Rosenberg var et gift par som ble anklagd for spionasje og videreformidling av informasjon om atombomben til Sovjetunionen. Som andre «atomspioner» ville de utfordre hegemoniet til den amerikanske imperialismen. I 2015 i India ble Mohammad Akhlaq lynsja av en mobb etter rykter om at han hadde spist storfekjøtt. Han var ikke en spion, og han utfordra ikke den indiske staten. Det er viktig å sette lys på begge hendelsene for å forstå verden i dag. Rettsakene og henrettelsene av Julius og Ethel Rosenberg fant sted da McCartyismen var på sin topp i USA. Enhver som ble mistenkt for å være kommunist ble raskt stempla som anti-amerikansk og ble hardt straffa. Enhver som kritiserte USAs politikk var en trussel for staten. Det var i denne perioden paret Rosenberg ble fordømt og henrettet i den elektriske stolen. Dommeren Irving Kaufman uttalte at forbrytelsen de hadde begått var «verre enn mord» og tilrettela for den «kommunistiske aggresjonen» på den koreanske halvøya.
Det var et hån mot demokratiet. Den samme staten som slapp atombomber på Hiroshima og Nagasaki, noe som førte til tap av uhorvelig mange menneskeliv og lidelser for enda flere, syntes at paret Rosenbergs forbrytelse var «verre enn mord». Ingen ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten etter at atombombene ble sluppet. Det ble faktisk legitimert som et nødvendig onde for å få fred i regionen.
Til og med «the American Civil Liberties Union» så ingen krenkelse av sivile rettigheter i rettsaken mot Rosenbergparet. Hele den amerikanske demokratimodellen ble eksponert – den viste sin sanne intensjon.

Lynsjinga i Dadri eksponerte også hva som ligger bak masken i verdens største demokrati. Muhammad Akhlaq var en gårdsarbeider som bodde i landsbyen Bishada, Dadri i Uttar Pradesh. Kvelden den 28. september 2015 ble et falskt rykte annonsert via tempelets annonseringssystem. Det ble sagt at Mohammad Akhlaq og familiens hans hadde drept en ku (som blir ansett som hellig av høykaste hinduer) og spist kjøttet på Eid. Rundt 10:30 p.m. samla en Hindumobb seg utafor huset hans, dro han og hans sønn ut og slo og sparket de nådesløst. De drepte Muhammad og forlot hans 22 år gamle sønn Daanish alvorlig skadet.
Nyheten spredde seg over hele landet og ble fordømt av alle seksjoner i samfunnet. Den hovedanklagde Vishal ble avslørt å være sønn av den lokale lederen Sanjay Rana fra det herskende Bharatiya Janata Party (BJP). Syv av de ti anklagde i mobben tilhørte familien til Sanjay Rana. Selv etter dette unnskyldte noen BJP ledere skamløst denne hendelsen, i stedet for å fordømme den. En minister sa at det bare var et uhell. Når det gjaldt opposisjonen i Dadri forsøkte de politiske partiene så godt de kunne å skåre poeng på bekostning av det herskende BJP. Det var fordømminger, protester og økonomisk støtte til ofrenes familie. Det større bildet lå likevel gjemt. Det er ikke en overdrivelse å si at hendelsen i Dadri bare var toppen av isfjellet. Etter at de kom til makta i 2014 har BJP aktivt promotert Hindutvaideologien og gitt frie tøyler til radikale Hindunasjonalister til å spre kommunalistisk hat i organisert form. Politiske partier fra alle sider har brukt kommunalisme i et politisk spill for å polarisere stemmegiverne og seire i valg. Det skremmende med situasjonen i dag er at Hindutva kreftene får frem deres sak langt mer effektivt og med straffefrihet. Deres mål er å underlegge seg befolkningen og å etablere en Brahminsk (høykaste) kultur i et forsøk på å undertrykke stemmer fra de lavere klasser i samfunnet.

Hindutvas vekst kom hverken plutselig eller overraskende. Det er et desperat forsøk på å avansere nyliberalismen og etablere et passende klima for den.
Den forrige regjeringen hadde sin sjanse, men mislyktes i å skape et passende klima for at den nyliberale politikken skulle blomstre. Skandaler og stadige korrupsjonsanklager mot medlemmene ødela mye. Så kom et nytt fjes frem, et som kunne manipulere misnøyen i befolkningen og samtidig innta en autoritær posisjon som ikke tillater noen uenighet med den nyliberale politikken. Den oppgaven var ikke lett. Resultatet har blitt en fullstendig sammenslutning mellom nyliberalismen og Hindutva på nasjonalt plan. Det hadde vært slik fra tidligere, men da var det mer skjult, mer i bakgrunnen. Nå hadde alliansen inntatt en mer effektiv form og var ikke lenger redd for å skjule sin intensjon. Dersom en ser tilbake i tid og har litt kunnskap om historien så kom ikke denne alliansen som en overraskelse. En av de sentrale kravene i valget i 2014 var «godt styresett». Alle de politiske partiene lovet å etablere et bedre styresett og lovet bedre dager for vanlige folk. Selskapene som investerte millioner i propaganda til de ulike partiene ville ha et sterkt styresett som kunne sikre sikkerheten for deres investeringer. Investeringene deres ble svært vellykka. The Coal Ordinance, Insurance Ordinance og Land Aquisition (Amendment) Ordinance ble vedtatt uten mye opposisjon, noe som letta selskapenes plyndring og sikra deres profitter. Rettferdiggjøringa for å etablere et sterkt styresett for å takle den sosiale og økonomiske krisa har vært ryggraden i valgkampanjene til ulike høyrepartier verden over de siste årene. For å få til dette har det vært nødvendig å oppildne til sjåvinistisk hysteri blant folk. I den nåværende tilstanden i den kapitalistiske økonomien, der avanserte vestlige land har problemer med å takle krisa er det veldig åpenbart at høyresiden ikke har klart å finne noen permanent løsning. Derfor kan ekstremnasjonalisme være en vei ut, ikke bare for at de imperialistiske landene skal kunne fortsette å rettferdiggjøre plyndringa i Afrika og Midtøsten, men også for at land i den tredje verden skal kunne holde befolkningen sin nede og uvitende om den kommende krisa. Det andre er å knuse all uenighet ved å stemple den som antinasjonal eller imot interessene til flertallet. Det er tydelig at i land der høyrepartier har kommet til makta gjennom valg er minoriteter utsatt for ekstrem diskriminering og forfølgelse.

Jean Paul Sartre identifiserte McCarthys politikk som en ny form for fascisme. Å se at det er fascisme i et «liberalt demokrati» slik som i USA på 50-tallet passer kanskje ikke inn i den vanlige forståelsen av fascisme, men det er mulig å utvikle fascistiske tendenser i en nyliberal politisk setting. I den indiske konteksten vil en kanskje være uenig med Sartre om definisjonen av fascisme. Her (I India)er ikke fascisme målt bare etter den grusomme måten den dreper på, men også ved dets svimlende statistikker. Bare ved å se på hvor mange som forsvinner etter å ha vært i politiets varetekt og alle voldtektene og mordene sikkerhetsstyrkene står bak, vil en få en øyeåpner. Det bevisste justismordet som førte til henrettelsene av Yakub Memon og Afzal Guru ble effektivt lagt lokk på ved å oppildne sjåvinistisk hysteri. Media spilte også en viktig rolle i å hvitvaske de blodige hendene til den indiske staten. Til og med G.N. Saibaba, en professor ved Delhi Universitet, som er 90 % ufør ble fengslet etter anklager om at han var maoist. Den eneste forbrytelsen han stod bak var å være kritisk mot den indiske statens politikk og overgrep. Bare det å uttrykke ens meninger har blitt en forbrytelse som må straffes hardt. Forfølgelsene i McCarthy perioden i USA hadde som hovedformål å nøytralisere kommunistene. Den indiske versjonen gjelder til og med de som ikke har samme spisevaner som Hindutvabrigaden. Et falskt rykte kan koste liv. Det fanatiske forsøket på å etablere en enkel kulturell identitet ligner de fascistiske bevegelsene som var i Italia og Tyskland. Det burde ikke være en overraskelse at grunnleggere av radikal hindunasjonalisme beundret Mussolini og Hitler og ville følge deres modell. Også nyliberalismens historie består av slike allianser, for eksempel med regimet til Augusto Pinochet.

Ordet nyliberalisme ble først brukt av Alexander Rustow ved Colloque Walter Lippmann i 1938. Det ble definert som «prioritet for prismekanismen, frie selskaper, konkurransesystemet og en sterk og upartisk stat» selv om det var forskjellige meninger blant de nyliberale om i hvilken grad staten skulle intervenere i økonomien.
På 1950 og 60-tallet ble nyliberalismen til en form for sosial markedsøkonomi blant de fleste forskere. Som en økonomisk teori var nyliberalismen stort sett begrensa til akademiske sirkler til 1970-tallet. Nyliberalismen ble etterfulgt av «innebygd liberalisme» som ble sett på som et klassekompromiss som skulle forhindre en tilbakefall til de katastrofale forholda på 1930-tallet som trua hele den kapitalistiske strukturen. Innebygd liberalisme var strukturert for å støtte frihandel der hvor staten kunne intervenere for å opprettholde velferd og redusere arbeidsledighet. Men på slutten av 1960-tallet begynte innebygd liberalisme å falle fra hverandre. Dermed lå grunnen klar for å sette nyliberalismen inn i praksis. Det første stedet det ble gjort var i Chile under Pinochets diktatur. Pinochet kom til makta gjennom et CIA støtta kupp. På 1970-tallet ble nyliberalismen ansett som en politisk økonomisk teori for å promotere individuelt entreprenørskap og garantere en sterk privat eiendomsrett, et fritt marked og frihandel. Frederik von Hayek, en av de store talsmenn for teorien, anså individuell frihet for å være en av de uunnværlige og mest sentrale verdiene i menneskelig sivilisasjon. Ironisk nok ble nyliberalismen, som sier at den individuelle friheten er beskytta av markedets og handelens frihet, først prøvd ut under det militære diktaturet til Pinochet, et diktatur som tok livet av hundrevis av studenter, kunstnere og intellektuelle. Hvor enn nyliberal politikk ble innført var det kjennetegna av deregulering og knebling av arbeideres rettigheter, Ronald Reagan og Margareth Thatcher fulgte samme mønster. Over hele den tredje verden vokste motstand mot nyliberal politikk, etter hvert som autoritære regimer stramma inn arbeidernes rettigheter og ga fritt leide til de store selskapene så de kunne utbytte billig arbeidskraft. I følge nyliberal teori er statens rolle å skape et miljø slik at det frie markedet kan blomstre.

Fritt markedsfundamentalisme krever ødeleggelse av arbeiderrettigheter og kutting i velferden til folket, og en ser at India går igjennom det samme. En «demokratisk valgt» autoritær stat støtta av radikale hindunasjonalister er tydeligvis ikke i konflikt med en markedsøkonomi. Med andre ord, for at en slik økonomi skal fungere er en autoritær stat med fascistiske tendenser en verdifull alliert. Frederick Hayek kan ha vær en kritiker av Hitler og hans politikk, men den politisk økonomiske teorien han selv formulerte får flere av de samme katastrofale konsekvensene. På den andre siden av verden ser man de samme tendensene i USA. Institusjonell rasisme og politibrutalitet mot svarte amerikanere, som ingen blir straffa for, indikerer et svekka demokratisk rom. Rettsaken mot Chelsea Manning og anklagene mot Edward Snowden minner en om McCarthy perioden. Å avsløre forbrytelsene til den amerikanske imperialismen har i seg selv blitt en farlig forbrytelse. Frihet til å protestere kan ikke tillates å forstyrre krigsmaskineriet som gjør at nyliberalismen blomstrer.

Dermed er det ikke overraskende at politikere som Donald Trump promoterer politikk som har likhetstrekk med fascisme. En seksjon i media avviser Trump og anser han som en regelrett fascist, men hans ideer og meninger er delt av mange i det politiske spektrum i USA. Nylig ble de sivile rettighetene slått ned på ved å gi utvidete rettigheter til politiet og militæret. Det minner om undertrykkelsen under Vietnamkrigen. Rop om frihet som ikke er diktert av markedet har ingen plass i den nyliberale verden.
Giftemålet mellom fundamentalistisk markedsøkonomi og en autoritær stat har katastrofale konsekvenser, det øker kommunalistisk uro og undertrykkelse av demokratiske rettigheter for innbyggere i hele India. Det ødelegger ikke restene av føydalismen og evner ikke å utvikle den sosiale strukturen. Hva vi er vitner til er konsekvensene av en politikk India fører, uavhengig av hvilket parti som har hatt makta regionalt eller nasjonalt. Alle forsøkene på å finne en løsning innenfor den kapitalistiske verdensøkonomien har vist seg fåfengt. Det gir progressive venstrekrefter mulighet til å utnytte situasjonen og utvikle et bedre alternativ. Motstanden vokser i hele verden. Det gjenstår å se om revolusjonære klarer oppgaven.

Denne teksten er lederen i Towards A New Dawn (VOL VIII: Issue 1, May-June’16).