Tragedien i Kunan Poshpora

En støvete vinterkveld, klokka nærmer seg sakte men sikkert 21.30. I
mørket faller det tunge snøfiller. Plutselig angriper hæren Kuna Poshpora,
en liten by 50 kilometer fra hovedstaden Sringar i det nordre Kashmir.
Hardt og brutalt sparket de ned dørene, og samlet sammen landsbyens menn.
De ble ført til byens bussholdeplass, mens alle kvinner som var hjemme ble
voldtatt. Dette var handlinger barna fikk beskue. 17 år har gått siden
denne kalde natta den 23 februar 1991 og oppreisning er enda ikke i sikte
for de krenkede og voldtatte ofra. Dette er en kveld ingen lenger vil
prate om. En kollektiv stillhet møter deg i Kuna Poshpora. Opp i gjennom
åra har fraværet av en juridisk oppreisning skapt en mur av stillhet. Men
bakom stillheten ligger det løgnaktige historier om de krenkede kvinnene.
De eldste i byen har besluttet – og kvinnene har samtykket – denne kvelden
tales ikke om. Det kreves mye for å overtale landsbybeboerne og kvinnene å
svare for seg når vi kommer med våre vanskelige og plagsomme spørsmål. Hva
var det som skjedde den natta?

 

 

 

 

 

Etter en innledende motvilje taler Saifuddin, en mann som er aktet i byen,
om den kalde februarnatta i 1991 og kommer med noen korte kommentarer. Det
snødde ute den natta. Menneskene sov i sine hjem. Hæren kom og gikk inn i
hvert hjem. Mennene førtes ut og ble forhørt på byens busstasjon. Så gjør
han kort pause. “Siden låste de alle dører og voldtok våre mødre og
søstre. Langt fra sine hjem visste ingen av mennene hva som gikk for seg.
Tidlig på morgenen neste dag slapp hæren mennene fri. Så raskt som mulig
kom de seg hjem. “Når vi kom til våre hjem forstod vi hva som hadde skjedd
med våre kvinner” sier Saiffuddin. “Vi skulle gå for å levere en
anmeldelse mot hæren, men det var ikke mulig da hele området rundt byen
var avsperret”. Hæren hadde besluttet å sperre av området rundt landsbyen,
noe som gjorde det umulig å komme seg til den lokale politistasjonen for å
levere inn en anmeldelse. Først fire dager etter hendelsen var det mulig
komme seg til en politistasjon for å levere inn en anmeldelse. Etter at
anmeldelsen var mottatt kom leger og helsepersonell til landsbyen for å
undersøke kvinnene. De rapporterte at det her hadde forekommet
massevoldtekt – en rapport som ble liggende på den lokale politistasjon,
og ligger der fortsatt.

Kunan Poshpora venter fortsatt på rettferdighet.
Innbyggerne forteller at etter hendelsen gjorde Delibar Singh DSP i
Kupwara en utredning. Han ble forfremmet som SSP Kutwa og utredningen ble
stoppet. Det sosiale stigma som forbinnes med Kunan Poshpora har med årene
tvunget beboerne å gifte sine døtre innenfor landsbyen eller slekta. De
eldre i byen bærer på et genuint sinne: De seineste årene har deres
kvinner talt, men til ingen nytte. Landsbyens navn har blitt besudlet, og
de kvinner som når gifteklar alder blir sittende hjemme. Ingen utenfor
landsbyen er villige til å gifte seg med dem. Rettferdigheten er
fraværende og forbryterne går frie. Etter som årene har gått har
landsbybeboerne blitt intervjuet av journalister,
menneskerettighetsaktivister og filmskapere fra hele verden, med det
eneste resultat at det har gitt byen et dårlig rykte. De voldtatte
kvinnene har de siste 17 årene utallige ganger nedtegnet sine vitnemål,
men følger at staten overser og ignorer dem. Ingen har fått utbetalt
skadeerstattning. Noen av kvinnene var i så dårlig forfatning etter
hendelsen og skammen og stigmaet ble så overveldende at de tok livet av
seg. Andre lever videre med sår i sjela. En del kvinner, sier vår
kontaktperson, prater fortsatt om sin krenkelse. De fleste av kvinnene som
ble voldtatt den natta i Kunan Poshpora er sterkt medisinert.

Vinteren 1991 hadde Sameena giftet seg. Kort tid etter bryllupet kom
soldatene og brøt seg inn i rommet hennes. De følgte standard prosedyre,
slepte med seg mannen hennes og lot kvinnene være alene, for siden å komme
og brutalt voldta henne. Neste morgen ble hun hentet av soldatene, de ga
henne et gevær og tvang henne til å gå parade i gatene. Hun minnes at
soldatene tok bilder av henne mens hun paraderte med landsbyens innbyggere
som tilskuere. Noen hus borte, tvers over gata så Sakeena dette skje,
hennes øyne er kalde og uttrykksløse når hun forteller. Hennes mor
Shameena var 35 år gammel da soldatene brøt seg inn til henne den
februarnatta i 1991. Hun var i stand til å gjemme dattera si fra soldatene
men kunne ikke selv flykte. For seks år siden var Sakeena ei gift kvinne i
byen Nowgam. På det tidspunktet hun ble gift visste ikke hennes brugdom om
episoden som hadde skjedd i hennes landsby, men en dag
leste han det i avisa. Siden det innledet ei svart tid for Sakeena.
“Mannen hennes har trakassert og hånet henne”, sier hennes mor. For tre år
siden ble hun sendt tilbake til sitt hjem i Kuna Poshpora. Hennes mann har
søkt om skilsmisse, han prater ikke med Sakeena eller hennes mor.

 

 

 

 

 

 

I et annet hus sitter en eldre kvinne og forteller om sine opplevelser,
hun minnes eksakt når soldatene stormet inn i hennes hjem- hun var den
første som anmeldte hæren. Det var mørkt over alt, kl 21.30 kom hæren, hun
minnes at mennene ble dratt ut, siden gikk de rundt og systematisk voldtok
kvinnene. Hun blir stille. Hun forteller at 10 til 15 mann gikk inn i
hvert hus. De kneblet kvinnene slik at de slapp å høre på deres gråtkvalte
skrik. Vi hadde ingen mulighet til å stritte imot, å gjøre motstand –
forteller hun – det må ha vært rundt tusen soldater. De minste pikebarna
fikk gå urørt men ellers så forgrep de seg på alle. Hun forteller at det
dagen etter kom en representant fra hærens overbefal til byen, han
fortalte kvinnene at soldatene ikke hadde gjort noe som helst galt. Når
hun hørte hva denne mannen hadde å si gikk hun bort og hentet en 80 år
gammel kvinne som kvelden før hadde blitt voldtatt. Hun viste befalet
hvilken tilstand kvinnen befant seg i “Jeg sa til han at ikke en gang ei
80 år gammel kvinne fikk gå fri fra soldatenes massevoldtekt. Han svarte
meg ikke med et ord, han bare så ned i bakken”

Det sosiale stigmaet som er et resultat av denne massevoldtekten gjør
livet tøft for kvinnene i Kunan Poshpora. Fortsatt har unge kvinner
problemer med å få seg en partner fra en annen landsby, og de ender som
oftest opp med en lokal mann. Kvinner fra Kunan Poshpora er merket som
kvinnene som kommer fra “den byen”. “Dette stempelet har gjort livet tøft
for oss”. Vår kontaktperson sier at etter massevoldtekten har 35 menn i
alderen 18-30 år forlatt sien hjem for å få seg en utdannelse, blant disse
menn er nå ca 20 døde, en del har forsvinnet, men ingen har giftet seg.

Ei kvinne fra byen forteller at hennes eneste sønn forlot hjemmet
umiddelbart etter hendelsen. “Han taklet ikke forholda. Han var bare 18 år
når han dro hjemmefra. Senere fikk jeg vite at han hadde dratt over grense
for å få våpentrening”. Hennes sønn vendte tilbake for å ta hevn, men ble
drept av hæren.

I et annet hjem i Kunan Poshpora sitter en ung mann med langt skjegg som
blir forbanne når journalister og menneskerettighetsaktivister kommer til
han og stiller hans mor spørsmål om hva som skjedde den natta. “Mange
mennesker fra hele verden har kommet hit de siste 17 åra. De har
dokumentert våre mødre og søstres vitnemål, men har aldri vendt tilbake”.
Han var en 18 år gammel mann i 1991 da han med vold ble tvunget bort fra
sitt hjem. “Vår by har de siste 17 åra blitt til et offersted. Mennesker
kommer, tar vårt vitnemål og tjener penger på det”.

 

Les mer:

http://kashmirsolidaritymumbai.wordpress.com/2012/04/24/the-tragedy-of-kunan-poshpora/

http://en.wikipedia.org/wiki/Kunan_Poshpora_incident