Åpent møte om adivasifolket og den revolusjonære bevegelsen

india solLørdag 24. Oktober arrangerte Indiasolidaritet i Oslo et åpent møte. Sony holdt innledning. Han har selv levd med adivasifolket og lært deres språk og lært om deres utfordringer. Han er nå på besøk i Norge og holdt en lærerik innledning for oss.

Dette er en forkortet og oversatt versjon.

Om Adivasifolket
Adivasifolket er urbefolkningen i India. De har en egen kultur som vi kan prøve å oppsummere i noen punkter.

Adivasifolket snakker forskjellige dialekter, som alle er distinkte. Samfunnene adivasifolket lever i har en annen struktur enn i resten av India. For eksempel er indisk kultur svært hierarkisk, vist gjennom blant annet kastesystemet. Adivasiene er preget av en mer flat struktur. De har gjerne en leder, og resten av folket er på likere plan. Dette er til felles med mange andre urbefolkningsgrupper. En kan også se at kvinnens posisjon er høyere i disse landsbyer der det bor adivasier, sammenliknet med andre landsbyer. Dette kan man se ved at kvinner tar del i for eksempel drikke og røykekultur sammen med menn, og ved at de har regler som beskytter dem mot overgrep. En annen distinkt del ved deres kultur er at festlighetene de holder er gjerne knytta til naturen. Et eksempel på det er månefest.

Forverret posisjon etter uavhengigheten
India har et føderalt system. Dette innebærer at grensene måtte tegnes opp for å klargjøre hva som hørte til i hver delstat. Grensene ble ofte tegnet opp ved elver, fjell og skoger, der hvor adivasifolket bodde og bor. Mange av disse samfunnene ble da delt opp i enheter som var helt unaturlige i forhold til deres tradisjoner og organisering. Det var mange forsøk på å endre dette, blant annet i vest-India. Adivasigrupper kjempet for sine egne stater. Men dette var en trussel mot myndighetene. Områdene der adivasifolket bor er områder med store naturressurser. Naturressurser eies av staten. Særlig skogressursene var regnet som store også under det britiske styret, og det ble derfor lagt stor vekt på at det etter uavhengigheten skulle tilhøre den indiske staten. For å sørge for dette ble det skapt et system med skogvoktere og skogspoliti som skulle passe på skogen. Dette ble et stort problem for adivasifolket. De ble regnet som kriminelle som bodde i og levde av skogen, som altså ikke tilhørte dem, men staten. De ble bøtelagt og trakassert av politiet.

Disse konfliktene gjorde også at India ikke ville ratifisere FNs erklæring om urfolks rettigheter. I den indiske grunnloven står det at adivasiene skal ha autonomi, men dette ble ikke tatt seriøst. Det var mye debatt på 40 og 50-tallet om hvordan den indiske staten skulle forholde seg til adivasiene. Skulle de assimileres? Noen agrumenterte for at de skulle ha samme muligheter som andre i landet, ved å gi de utdanning, teknologi og så videre. Andre mente staten skulle la de leve i fred med sine egne tradisjoner. Det offisielle standpunktet ble at de skulle assimileres. I praksis betydde dette at staten ikke ønska at adivasifolket skulle ha en egen identitet med t
ilhørende rettigheter, og lite annet.

Språket
Det er 2000 språk i India, men bare 22 offisielle. Det indiske utdanningssystemet har ført til utslettelse av en rekke språk. For å gå på skolemåtte mange flytte til en plass som snakket et annet språk, og bøker og undervisning var ikke tilgjengelig på deres eget språk. Flere hundre språk har gått tapt de siste tiårene.indiasol åpent møte

Maoistbevegelsen og adivasifolket
Maoistbevegelsen er særlig sterk i den nordlige delen av India. Begrepet som ofte brukes er «naxalittbevegelsen», etter et opprør i Naxalbari i Vest-Bengal i 1969. Jordomfordeling var det store spørsmålet da. Opprørsgrupper kalles naxalitter. I dag finnes minst 30 ulike maoistgrupperinger, i ca 150 delstater. Man regner med at det er ca 50 000 aktive medlemmer, 30 000 av dem bevæpna. De kan mobilisere mye flere enn dette i store markeringer og møter. Disse er i stor grad adivasier.

Hva gjør maoistene?
Maoistbevegelsen har særlig styrket seg ved å kjempe mot myndighetenes salg av ressurser til store selskaper. Det er mye ressurser og mineraler i Indias skoger, for eksempel mye jern og bauxitt. Myndighetene tilbyr avtaler på utvinning av dette til store selskaper. Dette har skapt en ny bølge av organisering mot staten.

Tjenester
I mange av områdene der adivasifolket bor tilbyr staten svært få tjenester. Her har maoistene tilbudt helsetjenester og utdanning, samt at de hjelper til med å organisere rettssystemer. Maoistene har alltid følt at det at ulike kommunistpartier blir valgt til posisjon ikke har hjulpet situasjonen til folket.

Angrep
Maoistene har hatt en økning i antall angrep i mange områder utover 90 og 2000-tallet. Også steder der de ikke er så sterke, står de bak ulike angrep. Et eksempel på dette er i Kerala. Angrepene der er ofte symbolske og setter fokus på saker myndighetene neglisjerer. Angrepene er planlagt for å ikke skade sivile, men for å heve bevisstheten om viktige saker. I Kerala har angrepene vært rettet mot et turisthotell i adivasiområdet, KFC, McDonalds og skogspolitiet.

Myndigheten kjemper på mange ulike måter mot bevegelsen
Det er mye grov vold mot bevegelsens medlemmer. Myndighetene betaler gjerne vanlige folk fra lokalsamfunnene for å drepe medlemmer av bevegelsen. Vanlige folk har mye bedre kunnskap enn myndighetene, og når de får våpen og penger av myndighetene er det noen som ikke kan motstå. Dette er noen av de fattigste områdene i India, så myndighetene fører en taktikk for å få medlemmer av lokalsamfunn til å drepe andre i samme samfunn for penger. Et eksempel på slik organisering er terrororganisasjonen «Salwa Judum». Den er forbudt i følge høyesterett i landet, men opererer fortsatt. I tillegg har myndighetene andre strategier. De har gitt adivasiene noen rettigheter til skogen, ved å forsøke å avvikle det gamle skogsvoktersystemet og gi adivasiene rett til å vokte skogen selv. De betaler også medlemmer for å forlate bevegelsen.

Etter innledningen var det debatt. Noen av spørsmålene som ble tatt opp var urbefolkningsrettigheter. Det samiske folkets utfordringer i Norge ble sammenlignet med adivasifolkets utfordringer. Det er et stort problem i India at lokalsamfunn blir fordrevet på grunn av at store demninger blir anlagt. I Norge skjedde dette med Alta-kraftverket, som det var store demonstrasjoner og aksjoner mot.  Også utryddelsen av identitet og språk har vært viktig i begge land.

Vi takker innleder for et interessant foredrag, og takk til alle som bidro til en lærerik debatt.