Borgerkrig i India

stor

 

Det er veldig lite kjent at det i deler av India er borgerkrig. Krigen er mellom myndighetene og Indias kommunistiske parti, maoistene, som består omtrent utelukkende av fattige stammefolk. Denne teksten tar for seg bakgrunnen for bevegelsen, utviklinga i den, om hva de blir kritisert for og hva de har oppnådd.

Man kunne starta å fortelle om utviklingen av opprør og motstand nesten når som helst i Indias historie. Størstedelen av Indias innbyggere er lutfattige, og det har vært mange opprør, og mye motstand mot landeiere, pengeutlånere, kolonialisme, polititrakassering og mange andre former for undertrykkelse. Her starter vi med opprøret i 1967 i Naxalbari i Vest-Bengal fordi det er her dagens maoistiske opprørere har et slags startpunkt.

Naxalbari

I India er det mange kommunistiske partier, som er en del av det vanlige politiske systemet, og som i enkelte delstater har makt. I Naxalbari startet en opprørsk del av kommunist partiet i India (ML) et væpna opprør for jordomfordeling. Da politiet kom for å hente lederne, ble de angrepet av stammefolk, og en politimann ble drept av pilene deres. Denne hendelsen inspirerte mange fattige stammefolk til å bli med og kjempe. Beslutningen om å bygge en folkehær var basert på den brutale undertrykkelsen de ble møtt med da de førte jordomfordelingskampanjer.

naxalites-rebelles-maoistes-indiens_79-23

Siden den gang har opprørsbevegelser blitt kalt naxalitter.

Splitten mellom kommunistpartiet (ML) og naxalittene forble sterk. Naxalittenes innflytelse vokste for hver streik og hver kamp de førte med folket. Det vokste frem et alternativt styringssett, som utfordret landeierne i regionen. Ved flere anledninger har kommunistpartiet (ML) gått inn for å angripe naxalittene. Mange medlemmer i kommunistpartiet(ML) er store jordeiere, og har helt fra det første naxalittopprøret vært imot jordomfordeling og opprør. De har derimot vært for jordomfordelingsreformer som aldri har ført til faktisk jordomfordeling.

I 1990 startet Mahendra Karma, en av de største landeierne i regionen og medlem av kommunistpartiet, opp en kampanje ved navn Public Awakening Campaign. Den gikk ut på å samle omkring 300 menn for å terrorisere den opprørske landsbybefolkningen og naxalittene. Seinere startet han et møte for opprettelsen av Salwa Judum. Han gikk og over til kongresspartiet seinere.

Mye har skjedd på de siste tiårene. Peoples War Group og Maoist Communist Centre har slått seg sammen, også med andre fraksjoner av marxist-leninister og opprørere.  Dette som kalles naxalittbevegelsen er nå Communist Party Of India (Maoist). De har en egen hær: folkets frigjørings geriljahær (PLGA), en egen kvinnegruppe, kulturgruppe og så videre. Det anslås at det er 20 000 væpnede geriljakrigere, 50 000 vanlige medlemmer, 90 000 i kvinnegruppa og 10 000 i kulturgruppa.

Situasjonen i India

Det er ikke tilfeldig at den største geriljahæren i verden har vokst frem i India.

Poverty_India_3

Det er flere fattige i åtte indiske stater enn i de 26 fattigste afrikanske landene til sammen. 68% lever for mindre enn 2 dollar om dagen. Det regnes med at 180 000 indiske bønder fanget i en gjeldsspiral, har tatt livene sine. Samtidig har mange i India enorm rikdom, India har toppuniversiteter og kalles verdens største demokrati. De demokratiske rettighetene betyr ikke mye for de som kritiserer myndighetene, og risikerer å bli fengslet, torturert og drept. De betyr heller ikke mye for hundretusener av mennesker som blir tvangsflyttet for å rydde vei for selskapers utnyttelse av ressursene der de bor. Forskjellene i India er enorme, urettferdigheten og undertrykkelsen brutal.

 

 

Ikke et demokrati

Som innenriksminister P. Chidambaram uttalte i 2010:

“Det har kommet regjeringen for øre at visse maoistiske ledere har tatt direkte kontakt med visse ikke statlige organisasjoner/intellektuelle for å propagandere sin ideologi, og overtale dem til å ta skritt som ville skaffe støtte til Indias kommunistiske parti (maoistene). Allmennheten gjøres oppmerksom på at i følge paragraf 39 i loven om ulovlig virksomhet (forebyggende) fra 1967, vil enhver person som begår den forbrytelse å støtte en slik terroristorganisasjon blant annet i den hensikt å fremme en slik terroristorganisasjons aktiviteter, kunne straffes med fengsel i inntil ti år eller med bøter eller begge deler.”

Arundhati Roy - Indisk forfatter

Paragraf 39 gjelder for eksempel å organisere møter og holde taler som støtter terroristorganisasjoner. Det var en advarsel til organisasjoner og intellektuelle som omtaler maoistene med sympati.

Vanlige stammefolk og naxalitter får derimot ingen advarsler, de kan skytes når de ses. Som Arundhati Roy forteller
«Da jeg var i Dantewada, viste politisjefen meg bilder av nitten «maoister» som «gutta hans» hadde drept. Jeg spurte han hvordan jeg skulle kunne vite at de var maoister. Han sa «Se her, de har malariamedisiner og flasker med desinfeksjonsmiddel. Alt dette er ting utenfra.»

 

Årsaker

Stammebefolkningen som bor i det røde beltet er de fattigste folka i India.  De fleste er feilernært eller lider av matmangel og sykdommer relatert til dette. De har ingen rettigheter når det kommer til hverken utdanning, helse eller rettsikkerhet. De har blitt svindlet av pengeutlånere og småforretninger, og politiet har voldtatt kvinnene som om de har en selvsagt rett til det. På toppen av dette tar nå den indiske staten jorda deres og gir den bort til internasjonale og nasjonale selskaper osv. Lokalbefolkningen blir tvangsflyttet.  Det er derfor stammefolket har reist seg og kjemper i den maoistiske geriljahæren folkets frigjørings geriljahær (PLGA).

Maoist_map_20091026

Den røde korridor

Tyngdepunktet i opprøret har de siste tiåra flytta seg inn i landet, til det beltet som kalles «den røde korridoren». Den strekker seg fra delstaten Karnataka, gjennom Andra Pradesh, stammeområdene i Maharastra, Orissa, Jharkand, Chkattisgahr, Madhya Pradesh, Vest Bengal og opp mot grensa til Nepal.

 

Det at myndighetene plutselig bryr seg om å tvangsflytte stammebefolkningen, og sender hundretusen soldater inn i jungelen er heller ikke tilfeldig.

Økonomien

I skogsområdene i den røde korridoren er de rikeste jernmalmfeltene i India. Området er også rikt på andre mineraler: bauxitt, kull, uran, marmor, og over 20 andre mineralressurser, trevirke og potensielle vannkraftverk.

Det er beregnet at den økonomiske verdien av bauxitten i Orissa alene er verdt 2,27 billioner dollar, det dobbelte av Indias BNP. (2004 – out of this earth). Det bygges kraftverk, stålverk, sementfabrikker og aliminiumsverk. Det er investert enorme summer i disse områdene, og investorene vil se resultater. Det er derfor militære kampanjer, som Operation Green Hunt, har blitt satt i verk.

I 2009 uttalte statsministeren i India at maoistene er den største interne sikkerhetstrusselen som India noensinne har stått ovenfor.

Ved en annen anledning i 2009 sa han til parlamentet:
“Hvis venstreside ekstremisme fortsetter å blomstre i viktige deler av landet vårt som har enorme mengder naturressurser av mineraler og andre dyrebare ting, så vil det påvirke investeringsklimaet.”

Terror mot egen befolkning

Her ligger årsaken til at krigen har blitt trappet så innmari opp. Når hundretusen militære blir sendt inn i jungelen, til steder myndighetene aldri har brydd seg om å bygge hverken skoler eller helseinstitusjoner, så er det ikke uten grunn. Det er ikke en kamp mot terror, som myndighetene kaller det. Det er en kamp om naturressursene, og landets fattigste innbyggere står i veien.

brent landsby

Det er myndighetene som i realiteten har en rein terrortaktikk mot sin egen befolkning. Skremsler, mord, nedbrenning av landsbyer, horder av politifolk og militære sendes inn i landsbyer med det formål og oppføre seg så grusomt at befolkningen vil forlate hjemmene sine.  Enten for å bli drevet inn i politileirer, eller bli vandrende hjemløse. Den paramilitære terroristgruppa Salwa Judum, har drept og brent seg gjennom skogene i Dantewada, og sørget for at 50 000 mennesker nå bor i politileirer, og 300 000 er hjemløse, eller på flukt. Alt i alt er ca. 50 millioner mennesker blitt tvangsflyttet som følge av såkalte utviklingsprosjekter.

Spesialøkonomiske soner

Den indiske staten bruker lover for ekspropriering av land til offentlige formål. Men i stedet for å bruke jorda til offentlige formål blir den til innenlandske skatteparadiser for de rike, som spesialøkonomiske soner. Der kan de bruke opp naturressurser og arbeidskraft for en slikk og ingenting. Sonene blir etablert som såkalte «industrielle byer» (under artikkel 243Q,) som gir dem fritak fra å velge lokalt styre. Den statlig utnevnte «Utviklingskommissær» skal i samarbeid med «utvikler» (selskapet som får konsesjon på virksomhet i sonen) sette opp styringsorgan for sonen, inkludert alle offentlige tjenester, politi og administrasjon. Domstoler opprettes også på denne måten. I virkeligheten gir dette systemet storkapital og investorer nærmest føydale rettigheter i sonene. Arbeiderne blir fortalt at det ikke er mulig å organisere fagforeninger. Det er flere tilfeller der selskapene har gitt direkte ordrer til politiet.

Landran

Å overta land som tilhører stammefolk er ulovlig etter loven “Panchayat act” fra 1996. Den loven står over alle andre lover den kan være i konflikt med, og ble vedtatt for å gi stammefolket rett til jorda, og til selvstyre. Slikt sett kjemper maoistene for at loven skal opprettholdes, mens staten og politiet bryter den.

Etter at staten formelt har overtatt jorda til stammebefolkningen sender de inn horder av politi, militære og paramilitære for å drive bort befolkningen. Selskaper etablerer seg. Det er her geriljahæren kommer inn. De hindrer selskapene i å operere. Og det er ikke en bagatell, når en bevegelse bestående av de fattigste i landet klarer å stoppe de store selskapene, politiet og hele det indiske militærapparatet, og å redde hjemmene til folk, så fører det til at folk strømmer til partiet.

Naxalitter kom og redd oss

Når maoistene sprer seg gjør de det til områder der det vet at de har sympatisører. For eksempel i Lohandiguda gikk de inn etter at det ble tægget på husveggene «Naxalitter kom og redd oss».

De frigjorte områdene i Dandakaranya administreres av folkestyrer. Hvert folkestyre er valgt av en gruppe landsbyer som kan bestå av alt fra 500 til 5000 folk. Det har ni departementer, jordbruk, handel og industri, økonomi, juridisk, forsvar, helse, PR, utdanning og kultur og jungel(redd skogen). En gruppe folkeregjeringer kommer under en områdekomite. Tre områdekomiteer blir en divisjon. Det er ti divisjoner i Dandakaranya. Alt i alt kontrollerer maoistene et område på ca 90 000 kvadratkilometer.

Kritikk

Innimellom er det hendelser som møter bred fordømmelse i indiske medier, og i ulike miljøer. For å ta noen eksempler: I 2005/2006 iverksatte politiet en kampanje for å ta over maoistkontrollert land. Nye politistasjoner og camper dukket opp i maoistområdene. Planen var å lage et «teppe» av militærcamper som skulle sikre en sakte men sikker reokkupasjon av jorda. Tanken var at maoistene ikke ville tørre å angripe de samlede styrkene. Maoistene innså at hvis de ikke brøt gjennom ville de bli skilt fra folk som hadde tillitt til de og som de har levd og arbeida med i 25 år. De slo tilbake mot politiet. Gjennom flere angrep viste de sin styrke. Ved et tilfelle angrep de en Salwa Judum leir og drepte 20 og skadet 150. Saker som dette blir gjerne referert til i media som «Maoistene angrep flyktningeleir myndighetene satt opp for å beskytte mot naxalittenes vold».

schools blown up

Videre angrep angrep 120 geriljasoldater et hostel for jenter i mars 2007, som politiet hadde gjort til militærbrakke for 80 politimenn, mens jentene fortsatt bodde der, som menneskelige skjold. PLGA kom, sperret av området der jentene bodde og drepte 55 politimenn. Ingen av jentene ble skadet.

Disse operasjonene var veldig vellykkede for maoistene. De overvant myndighetenes nyeste plan.

Men mange, som menneskerettighetsorganisasjoner fordømte dette, ikke bare på grunn av volden, men de fordømte også maoistene for å være imot utdanning, og for å angripe skoler. Når en hører at PLGA har angrepet en skole, så er det grunn til å undersøke to ganger, fungerte bygget faktisk som en skole? Mange av skolene i disse områdene er bygd som militærbrakker, og fungerer som militærbrakker. Kanskje har det aldri fungert som en skole, kanskje er det flere år siden. Kanskje det er politiet som er uforsvarlige ved å bruke skoler som skjold.

Kritikk mot myndighetene

Stand up for Soni Sori!Til tross for at media og myndigheter ofte sprer rein løgn om hvordan maoistene opererer har det blitt stadig flere som kritiserer militærkampanjene og myndighetenes holdning. Den indiske staten bruker alle midler i kampen mot opprøret, og mange av disse midlene er kontroversielle. For eksempel den paramilitære terroristgruppa Salwa Judum. Høyesterett vedtok i 2010 at delstaten Chattisgahr må slutte å væpne lokale militser, noe som var rettet mot nettopp Salwa Judum.

Det er og flere saker som har fått oppmerksomhet i media og sympati hos folk. For eksempel fengslingen av adivasikvinnen og skolelæreren Soni Sori. Hun er anklaget for å være naxalitt og har blitt utsatt for seksuell tortur i fengselet. I denne krigen har svært mange blitt fengslet og torturert.

Hva har maoistene fått til?

Maoistene, alle som er knyttet til dem, men også alle andre grupperinger som arbeider imot myndighetenes landrøveri i India, opplever undertrykkelse fra den indiske staten. Enhver stammeperson myndighetene mistenker for opposisjonell aktivitet kan bli skutt uten spørsmål. Likevel har maoistene oppnådd mye, både når det kommer til å stoppe såkalte utviklingsprosjekter, som gruvevirksomhet, og ved å generelt beskytte de fattiges rettigheter.
De har også organisert streiker, som har vært svært viktige for stammebefolkningen. Streikene har ført til bedre minstelønninger. For eksempel har det ført til en tredobling av betalingen for bambus, og en fordobling av prisene for tendu blader.

I rapporten “Ministry of Panchayati Rai” blir det slått fast at (maoistene):
“de forhindrer konsekvent landsbybeboerens maktløshet over neglisjeringen av lover, for eksempel ovenfor korrupte tjenestemenn og entreprenører som ikke betaler minstelønn.”

MaoistWomanSoldierWithChildPartiet har også gjort mye for å utvikle landsbygda, som å mobilisere folk til dugnad for innsamling av regnvann og konservering av jord i Dandakaranya regionen. Landsbybeboerne mente dette hadde bedret avlingene og forbedret situasjonen deres når det kom til matsikkerhet.

I en annen publisert analyse av arbeidet med den nasjonale, rurale arbeidsrett garantiordningen (NREGA) i 200 maoist-påvirka distrikter i Orissa, Chhattisgarh og Jharkhand, som ble publisert i Economic and political weekly står det:

“Feltstudien avslører at anklagen om at maoistene står i veien for utvikling ser ut til å ikke holde grunn. Faktisk ser det ut til at Bastar gjør det mye bedre når det gjelder målene i Negra enn en del andre områder. I tillegg til er det slik at minstelønnen er der på grunn av kampene ledet av maoistene i området. Et tydelig eksempel er en fordobling av prisene for tendublader i de fleste maoistområdene.”

Maoistene har også ledet en viktig kamp mot det indiske skogsdepartementet. Skogsdepartementet spilte en stor rolle i undertrykkelsen av stammebefolkningen. De opererte ut ifra det at stammefolkets jord var ekspropriert, og dermed var stammefolket kriminelle som bodde og arbeidet på jorda. Derfor ødela de avlingene til stammefolket, banket de og ydmyket de. Maoistene klarte å hindre opprettelsen av en nasjonalpark i stammefolkets område, de drev skogsdepartementet tilbake, og hindret dermed mange landsbyer i å bli evakuert.

Mellom 1986 og 2000 redistribuerte partiet 1214 km2 av skogland.

Myndighetene svarer på alt dette med stadig mer brutal undertrykkelse. De ønsker å isolere skogene slik at omverdenen ikke ser det.

Hva kan vi gjøre?

Denne konflikten er den Indiasolidaritet ønsker å sette lys på – og bringe frem i offentligheten.

Vi mener at det er det indiske folket selv som bestemmer hvordan de vil kjempe, det er de som er i skuddlinjen, det er deres land, og deres kamp.

Det er likevel mange saker det går ann å gripe fatt i for oss. Vi kan kreve løslatelse av politiske fanger, våpenhvile, en stopp i den stadig økte militariseringa fra myndighetenes side, en stopp av landrøveriet, og beskyttelse av stammefolkets rettigheter. Vi krever at indiske myndigheter slutter å arrestere og skremme intellektuelle.

Samtidig er det viktig å fokusere på det vi kan gjøre i Norge. Et mål vil være å stoppe all investering fra den norske stat og norske investorer i selskaper som opererer i stammefolkets områder i India. Det stod nylig i avisa om at Norges Bank er deleier i det indiske gruveselskapet POSCO, som vil bygge et stålverk i Jagatsinghpur i Orissa. Motstandere av byggingen hevder prosjektet vil føre til fysisk og økonomisk marginalisering av over 20 000 mennesker.

Det finnes helt sikkert mange flere saker å gripe fatt i! Bli med oss og vis solidaritet med det indiske folket kamp mot undertrykkelse!

indiasolidaritet