Svensk lege utsatt for portforbud i India

ingrid eckerman

Den svenske allmenlegen Ingrid Eckerman (70) får ikke innreisetillatelse til India for å hilse på den familien som har adoptert henne som “bestemor”. Grunnen er at hun har skrevet en bok om gasskatastrofen i Bhopal i 1984.

– Jeg har vært en nær venn av familien helt siden 1994, og jeg betrakter de ni barnebarna som mine egne, sier Ingrid Eckman. De siste sytten årene har jeg besøkt dem minst én gang hvert år. Men nå har jeg ikke kunnet hilse på dem på snart tre år. De minste barna har glemt meg, og de siste har jeg ikke en gang fått se.

– Det som er vanskelig akkurat nå er at min “datter” er alvorlig syk. Hun er familieforsørgeren, og jeg må sørge for at hun får rett pleie.

Det begynte med at Ingrid var med i en internasjonal medisinsk kommisjon som skulle følge opp de medisinske langtidseffektene av det kjente gassutslippet i Bhopal natten mellom 2. og 3. desember 1984. Hun ble
invitert til familien og gjensidig kjærlighet oppstod mellom henne og det første barnebarnet, som den gang var kun ett år gammelt.

Det var kjærligheten til denne familien som fikk Ingrid til å vende tilbake år etter år. Samtidig studerte hun Bhopal-katastrofen, der en halv million mennesker ble utsatt for giftgasser fra den kjemiske fabrikken eid av Union Carbide. Det verserte mange rykter, og det var vanskelig å avgjøre hva som var sant og ikke. Hun samlet sammen all skriftlig informasjon hun kunne få tak i, gikk gjennom det og strukturerte det.

Dette arbeidet resulterte i boka “The Bhopal Saga – Causes and Consequences of the World’s Largest Industrial Disaster”, som ble utgitt i India i 1994. Her hevder Eckman at de ansvarlige for omfanget av katastrofen – uansett hva som var den direkte årsaken – var Union Carbide, den indiske regjeringa og delstatsregjeringa i Madhya Pradesh.

– Jeg kom til og med på førstesiden til Times of India. Til tross for dette hadde jeg i flere år ingen problemer med å få visum.
Hennes indiske “søster” døde brått i 2008. Da startet også problemene. Hun fikk aldri noe svar på visumsøknadene hun leverte. Ambassadøren unnlot også å besvare henvendelser om hvorfor dette skjedde. Da en ny ambassadør tiltrådte fikk hun to ganger visum, men da en tredje ambassadør ble tilsatt ble hun i januar 2011 sendt tilbake med første fly ved ankomst India, til tross for gyldig visum. Ved denne anledningen skulle hun dessuten delta på en konferanse.

Det var en forferdelig opplevelse. Jeg ble nektet å prate med den personen som tok denne avgjørelsen. Jeg gråt og nektet å gå ombord på flyet helt til de truet med politi. Jeg visste at hele familien hadde forberedt seg på at jeg skulle komme. Heldigvis hadde jeg et fungerende telefonnummer i mobiltelefonen og klarte å gi en rask beskjed.
Siden den gang har hun skrevet til presidenten, innenriksministeren,delstatsministeren i Madhya Pradesh og ambassadøren – uten å ha fått noe som helst svar. Hun har sendt lister med navn på over hundre mennesker som
støtter henne som mormor, og 75 som støtter henne profesjonelt.

– Men nå har jeg gitt opp. Jeg gråter ved tanken på at jeg aldri skal få besøke Bhopal igjen og at jeg ikke kan følge barnebarna gjennom oppveksten. Jeg kan heller ikke vise ofrene for et multinasjonalt selskaps nonsjalanse min solidaritet – vanligvis har jeg besøkt Sambhavna, klinikken for de som ble skadet under gasslekkasjen, og Chingari, rehabiliteringssenteret for handikappede barn. Og jeg kan ikke besøke dette motsetningsfylte landet hvor jeg tross alt føler meg hjemme. Ingrid Eckerman er ikke den første som har blitt sendt hjem fra India med første fly. Det finnes flere eksempler på både journalister og forskere som har blitt utsatt for det sammen.

– Jeg er jo hverken forsker eller journalist og heller ikke terrorist. Jeg kan heller ikke sammenliknes med Jan Myrdal. Jeg er en pensjonert lege som vil hilse på mine barnebarn. Jeg ikke engang fulgt med på hva som skjer i spørsmålet om Bhopal – det er andre som holder på med dette, blant annet i USA og Storbritannia.

– Visst skriver jeg mye, både for organisasjonen Läkare för Miljön, hvor jeg er leder, og som privat blogger. Men det handler om miljø og helse og om innenrikspolitikk.
– Dersom jeg ville skrive kritisk om India, så finnes det mye materiale på internett, avslutter Ingrid.

– Men jeg er ingen journalist. Jeg har fått indikasjoner på at situasjonen i India tilspisser seg. Jeg pleier å si at jeg tror at India er omtrent like demokratisk som USA, men nå får jeg revurdere dette.